Noen tunge uker.

Det har vært noen tøffe uker i familien. Tirsdag 1. februar døde min onkel brått og uventet, og i går var begravelsen. Jeg hadde et nært forhold til min onkel, og kommer til å savne han masse, men verst er det å se min tante, hans 2 flotte barn, og ikke minst 4 barnebarn sørge og savne....

Begravelsen var helt fantastisk. Jeg har aldri tidligere sett så mye blomster! Og det var masse folk, både familie, venner og arbeidsforbindelser. 

Dette handlet om å hylle livet han levde, og de utvalgte sangene var perfekte til dette formålet: A wonderfull world, Det handler om å leve, Öpna landskap, og til slutt You'll never walk alone (han var en svoren Liverpool tilhenger), sunget av en dyktig solist, og ikke visste jeg at en trompet alene kunne skape en slik stemning.

Når min kusine stilte seg på talerstolen og holdt en veldig personlig og flott tale, tror jeg ikke det var ett tørt øye i kapellet.

Trøsten nå er at min onkel var veldig flink til å leve livet. Han utsatte aldri noen ting, han visste at det en dag ville være for sent. Var det noe han ønsket å gjøre, så gjorde han det. Han elsket bl.a å stå på ski, og det var nettopp det han gjorde, når hjertet hans sluttet å slå...

De første dagene etter at han døde, klarte jeg ikke å gjøre noen ting... Jeg satt nærmest apatisk å så på tv, mens tankene var ett helt annet sted om jeg ikke var sammen med familien. Strikketøyet ga meg ingen trøst, men jeg klarte å få ferdig en tunika til min lille nieses bursdag den 8. februar (som jeg glemte å ta bilde av).

Den dårlige samvittigheten over at jeg ennå ikke hadde fått satt igang med selbu-votter som lille Jenny (min bonus-niese og min onkels datterdatter) ønsket seg, hang over meg, så omsider tok jeg tak!

Og Selbu-strikk var perfekt sorg-arbeid. Jeg måtte fordype meg i strikketøyet og oppskriften for å få det til, og jeg merket at det gjorde godt!

Så derfor, på kort tid ble det 3 par (det burde vært 6 par, det har vært MYE opprekking, bakoverstrikking, 2 høyre votter, feil pinnevalg osv...)

Det rød paret er altså vottene som ble overlevert Jenny i går, mens det blå paret har jeg beholdt selv. Det hvite paret med harepusene (som forøvrig er lilla, ikke svarte)  på er tiltenkt Hedda, som ikke fikk komplett bursdagsgave denne gangen.

De røde og blå er strikket i PT5 (aldri mer, selv om de ble myke og gode), mens harepus-vottene er strikket i Lima i håp om at de skal bli skikkelig gode og varme for små, kalde niese-fingre. Alle på pinne 3.

Sender en stor takk til Lisbeth som inviterte på selbu-strikk og ga meg motivasjon til å prøve for ett par mnd siden, og en like stor takk til Tani som (nesten) har overbevist meg om at Selbu og mønsterstrikk-votter er MORO :)

Når jeg først fikk igang strikkepinnene igjen, gikk alt så mye bedre... Min kusine har ønsket seg ett nytt sjal, og anledeningen for å gi en liten oppmuntringsgave var perfekt. Et Multnomah sjal strikket i Wollmeise, i en nydelig burgunder-aktig farge (og katastrofale bilder). Det gikk med litt under ett hespe, og jeg strikket det på pinne 4,5. Bredde ca 165 cm, lengde ca 60 cm etter blokking.

Jeg benyttet også anledningen til å bestille ett nyyydelig kort av Lisbeth, som du kan se mye bedre bilde av i bloggen hennes , med følgende fine ord om sorg:

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper.

Det gjør vondt, forferdelig vondt til trekantenes spisser er avslitt og det bare er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri villet unnvært det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.